Med et godt støtteapparat i ryggen navigerer Hilde og Torbjørn gjennom utfordringene og gledene ved å være et spesialisert fosterhjem, med en gård full av muligheter til et aktivt liv.
Hilde og Torbjørn har begge voksne barn fra tidligere forhold. Samtidig har de begge et stort ønske om å gi av sin omsorg til andre.
– Jeg vokste opp med en utviklingshemmet bror som nylig døde i en alder av 63 år, og denne erfaringen preget barndommen min betydelig. Som voksen har jeg vært veldig involvert i håndball og fotball, og har alltid hatt mange barn og unge rundt meg. Med den romslige gården, bilene, hundene og de utallige mulighetene den byr på, følte vi at tiden var inne for å åpne hjemmet vårt. Vi ønsket å bidra, inspirert delvis av flere venner som også er fosterforeldre. Selv om jeg tidligere tvilte på om jeg hadde tålmodighet til å påta meg dette ansvaret, forteller Hilde.
Hilde har tidligere jobbet som butikksjef i mange år, men som fostermor jobber hun hjemmefra etter å ha blitt fristilt, mens Torbjørn er selvstendig næringsdrivende og kan også styre en del av arbeidet hjemmefra.
Stillheten hjemme ble overveldende
Første gang de ble fosterforeldre var for noen år siden. Da dette barnet ble voksen og flyttet for seg selv gikk Hilde tilbake til arbeidslivet, men fant ikke den samme meningen med det, og savnet ble påtagelig.
– Etter allerede å ha vært fosterforeldre var det naturlig å følge med på dette, og vi så jo at det stadig var behov for nye fosterhjem. Det hadde jo blitt fryktelig stille hjemme og skjønte at behovet for hjem var stort. Derfor bestemte vi oss for å melde oss igjen som interessenter. Vi kjente allerede Willy (Brusdal, markedssjef i Aberia), så det føltes trygt. Vi deltok på flere kurs, fikk god oppfølging og følte oss godt ivaretatt. Det ga ekstra trygghet å vite at det var en døgnåpen vakttelefon tilgjengelig i tilfelle kriser.
Hvordan prosessen foregår
På forsommeren 2023 fikk de klarsignal; De skulle på nytt bli fosterforeldre, denne gangen til en gutt vi her kaller Ole. Før de dro og hilste på første gangen, der Ole bodde i et midlertidig fosterhjem, sendte de bilder av gården de bor på, Oles nye rom og bilene.
– Han sa ikke mye da vi møtte ham første gang. Jeg stilte noen spørsmål, vi snakket litt om fotball, og jeg fortalte ham om alle hundene våre. Uka etter kom han på besøk til oss, og fikk prøve en miniatyrjeep som Torbjørn hadde fikset opp, og fikk prøvekjøre rundt på gården. Det gjorde nok sitt til at han egentlig ville bli igjen allerede da, forklarer Hilde.
– Noen dager senere hentet vi ham for å tilbringe helgen hos oss. På veien hjem stoppet vi for å kjøpe fullt gaming-utstyrsom han skulle ha på det nye rommet sitt. Han dro tilbake til sitt midlertidige fosterhjem på søndag, men allerede dagen etter kom han tilbake for å bli hos oss for godt, fortsetter Torbjørn.
– Vi setter gjerne opp en overgangsplan som strekker seg over en periode, og observerer utviklingen underveis. I dette tilfellet var den skisserte planen over to uker. Han ville helst flytte inn i løpet av den første uka. Planen ble derfor litt endret underveis. Han fikk være med på å forme prosessen. Noen ganger tar det kortere tid, andre ganger lengre, utdyper Hanne Othilie Morland, fagkonsulent i Aberia og familiens kontaktperson.
Overtakelsen skjedde tidlig i juni, slik at han også kunne bli kjent med klassen sin på den nye skolen, noe som gikk veldig bra. Han fikk særlig god kontakt med en av klassekameratene sine.
Biler og mekking
Familien bor på en stor og vakker, avsidesliggende gård med åpent landskap rundt seg, og massevis av plass til å leke uforstyrret. Torbjørns store lidenskap er biler, spesielt jeeps, og han har både en låve og et verksted fullt av biler i ulike tilstander og verktøy for å fikse dem. Og han virker å kunne fikse det meste.;
– Jeg fant en liten, elektrisk bil på dynga som jeg fikset opp. I tillegg har han en jeep, en ATV og en crossykkel å leke med. Jeg begynte å lære ham å kjøre, og det var fantastisk å se mestringen han følte. Han hjelper også til med å reparere bilene. Han er skarp og lærer raskt..
Oppdrett av schæfere
Hilde på sin side driver med oppdrett av schæfere, og det er flere av denne rasen og også andre hunder på gården.
– Jeg synes det er viktig at barn og unge vokser opp med dyr. De er fine å bruke i forhold til tilknytning, og det gjør at Ole alltid har noen som er glad når han våkner opp om morgenen eller kommer hjem fra skolen.
– Han har også fått en egen hundevalp, som nå er fire måneder, skyter Torbjørn inn.
Et solid støtteapparat
Som spesialisert fosterhjem i Aberia står du aldri alene. Du har alltid en fagkonsulent å henvende seg til for veiledning og støtte, som i dette tilfellet er Morland. I tillegg er det en vakttelefon som er tilgjengelig døgnet rundt.
– En voksen i familien blir 100 prosent frikjøpt, og det er fagsamlinger, kurs og gruppeveiledning. I tillegg kommer omsorgskommunen, den kommunen barnet kommer fra, på besøk fire ganger i året, og det gjør også en tilsynsfører i kommunen barnet bor i, avslutter Morland.
I de fleste tilfeller vil også barnet ha varierende grad av kontakt med sine biologiske foreldre, inkludert samvær. Dette blir regulert av omsorgskommunen, og tas under løpende vurdering underveis, der barnets behov vektlegges.
Her kan du lese mer om spesialisert fosterhjem, og hvordan du selv kan bli det.