Uten BPA-ordningen hadde det ikke fungert
Tekst: Tina Hage
Aberia besøker Enerly på Feelgood Rygge. Dette senteret driver han sammen med sin kone, Mona Enerly. Enerly er et levende eksempel på at man kan beholde både livsglede og humør selv når livet blir snudd helt på hodet. Fotballspilleren ble lam fra halsen og ned etter en dramatisk ulykke i 2005. Da fikk han en spiller over seg under en seriekamp.
– Den hjelpen jeg har fått av familien har vært uvurderlig. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten dem, sier han.
Samtidig er det spesielt én ting som har vært svært viktig for Enerly i ettertid:
– Det er så viktig at kona skal få være kone og ikke en assistent, sier han.
Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en ordning for personer med ulike former for funksjonsnedsettelser som har behov for hjelp i hverdagen.
Ved hjelp av Aberia og BPA- tjenesten har Enerly åtte assistenter i turnus døgnet rundt, for å få leve et så normalt liv som mulig.
– Uten BPA ordningen hadde det ikke fungert. Det er så viktig at man får lov til å drive med sine ting uten at man skal passe på partneren hele tiden. Man må få de luftepausene og ha sine egne interesser.
Det er kjempeviktig påpeker han, og fortsetter:
– Etter første møtet med Aberia var jeg storfornøyd og synes at dette virket kjempebra. Jeg får den hjelpen jeg trenger. Aberia har også en fantastisk koordinator som stiller opp 24 timer i døgnet, uansett hva det skulle være. Ved for eksempel sykdom er koordinatoren på pletten med en gang og fikser slik at jeg har noen der hele tiden.
Føles ikke som en jobb
Caroline Storrød er en av assistentene som jobber for Enerly.
Hun jobbet tidligere med salg, men fant ut at hun trengte en forandring. Hun ønsket å bruke seg selv til å hjelpe andre og fikk tips om å søke jobb hos Aberia.
– Jeg kan ikke si at det føles som en jobb. Vi har det veldig koselig, er ute og kjører tur og prater. Det er en veldig fin og variert jobb, smiler hun.
Det er et stort ansvar å inngå i lagspillet rundt Enerly. Han ansetter selv sine assistenter og er svært opptatt av at kjemien stemmer.
– Det er jo folk som er med deg og familien din hele tiden, sier han, og legger til at taushetsplikt, lojalitet og ærlighet er noe han også verdsetter høyt.
Ulykken
Den skjebnesvangre dagen sitter fortsatt klart i minnet:
– Egentlig skulle jeg ikke vært der. Jeg hadde hatt influensa og var i dårlig form. Men det var siste seriekamp, og som lagkaptein følte jeg et visst ansvar, forteller han- og fortsetter:
– Fem minutter inn i kampen får jeg en spiller over meg i forbindelse med en corner. Jeg hører det knaser litt og er bevisst hele tiden. Jeg klarer kun å bevege på øynene, og det er det eneste som virket. Det var veldig rart.
– Jeg ble smuglet inn bakveien på sykehuset ettersom det var mye pressefolk tilstede. Akkurat den kvelden var det mange som het Mona Enerly som ringte og skulle ha informasjon. Det var mye publisitet rundt dette, men vi ønsket å holde mest mulig tett før vi visste mer. Vi ble enige med mediesjefen på sykehuset om at det som skulle komme ut, skulle komme fra oss.
Pusten til Enerly ble dårligere, og med en lungekapasitet på 17 prosent, havnet han i respirator.
– Jeg var sikker på at jeg skulle dø flere ganger og tenkte at nå er det slutt. Samtidig kunne jeg ikke prate mens jeg lå i respiratoren. Mona lærte seg å lese på leppene mine, og når jeg hadde besøk var det stort sett dem som pratet, forteller han.
Etter fire uker i respirator fikk han komme til Sunnaas for å starte rehabiliteringsprosessen. Her tilbringer Enerly de neste ti månedene.
– Jeg har en stor familie og gode venner så jeg fikk besøk nesten hver dag. Det var fire dager i løpet av tiden jeg var der, hvor jeg ikke fikk besøk, forteller han.
I mellomtiden blir det satt inn en heis i huset hjemme, bygget et nytt rom og tilrettelagt for rullestol. Enerly kjente fort at han trengte å komme hjem.
– Det var tøft å være der. Det var jo hjemme hos familien jeg ville være.
Han fikk etter kort tid komme hjem på permisjon. Tvillingdøtrene som da var to år, ble tidlig involvert i situasjonen.
– Vi valgte å ikke ha noen hemmeligheter for dem. Jeg tror det har vært god lærdom for dem å være med på dette her.
Forbilde og inspirator
– Mona og jeg tror det er en mening med dette her. At man skal bruke X antall år av sitt eget liv for å hjelpe andre i vanskelige situasjoner. Har man opplevd mye, hvorfor sitte på den kunnskapen alene når man kan dele den med andre som har behov for den, spør Enerly.
Sammen har de både skrevet bok og holder foredrag for å inspirere andre. Nå har de åpnet treningssenteret «Feelgood» som holder til i Rygge. Senteret tilbyr spesialtilpasset trening med motoriserte treningsapparater.
Det har også vært viktig for Enerly å kunne spøke med kroppen og situasjonen.
– Jeg har alltid vært en blid og glad gutt som fleiper mye, sier han.
Enerly synes det er viktig å ufarliggjøre ting, og resten av familien kom raskt på banen etter ulykken:
– Som da den ene datteren vår gikk til farmoren sin og sa «Farmor, du er en sau du!». «Hvorfor sier du det?» spurte hun. «Fordi sønnen din er lam!».
Det å tulle med kroppen er terapi. Det er ingen hemmelighet at jeg er lam. Jeg er fortsatt meg selv, bare slapp i armer og bein, sier han.
Målrettet
– Jeg vet at en dag så går jeg igjen, og når man vet at det ligger en gulrot foran seg så orker man litt ekstra. Da får det heller ta den tiden, sier han, og legger til:
– Om morgenen sier jeg til meg selv at dette blir en bra dag, og ingen skal få lov til å ødelegge den.
Om jeg er sur og grinete, blir folk i nærheten av meg sure og grinete også. Er man blid og fornøyd og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, er det lettere å komme seg gjennom hverdagen, og folk synes det er mye hyggeligere å være sammen med deg.
Enerly starter gjerne dagen med en god treningsøkt. Med hjelp av assistenten og treningsapparatene kan han få tilbake go’følelsen fra gamle dager, av å ha vært igjennom en treningsøkt.
– Med Aberia på laget får jeg og familien muligheten til å leve et så normalt liv som mulig, avslutter han.