Det starter ikke med en ferdig plan. Det starter med en følelse.
Evren husker ikke nøyaktig når han bestemte seg, men han husker retningen. Allerede i studietiden var det én ting som lå fast, selv mens han beveget seg mellom ulike fag og vurderte forskjellige veier: Han hadde lyst til å jobbe med mennesker. Med barn og unge som har det utfordrende. Med ungdommer som trenger voksne som tåler å stå i det – også når hverdagen er uforutsigbar, krevende og sammensatt.
I dag er Evren avdelingsleder i Aberia Ung. Veien dit har ikke vært rettlinjet, men den har vært tydelig.
En annonse som traff
I denne perioden så Evren for seg en fremtid som miljøterapeut, gjerne i skole. Han ønsket å jobbe med barn og unge tidlig, bidra der det faktisk kunne gjøre en forskjell. Da en venn tipset ham om en stilling i Aberia, kjente han umiddelbart at noe traff. Barnevern. Ungdom. Relasjoner.
Han søkte.
Kort tid etter kom neste steg: videointervju. Tre spørsmål, tre korte opptak. En ny situasjon, og en viss skepsis. Likevel gjorde han det. Sendte inn. Og ble kalt inn til fysisk intervju.
Første møte med Aberia
Intervjuet ble Evren sitt første ordentlige møte med Aberia. Han møtte to representanter fra organisasjonen og opplevde samtalen som trygg, åpen og faglig relevant. Han brukte det han nylig hadde lært på psykologistudiet – perspektiver på barns utvikling, behov og relasjoner – og kjente at det ble tatt imot med interesse.
Kort tid etter fikk han tilbud om fast stilling som miljøterapeut. Først i 50 prosent, ved siden av studiene. Deretter i full stilling, da eksamen var levert.
Når han i dag beskriver den første tiden i Aberia, bruker han en formulering som har blitt sittende:
Uformelt, men profesjonelt.
Det var rom for å være menneske – samtidig som jobben skulle gjøres skikkelig.
Å finne fotfeste
Å starte i barnevernet innebærer mye undring. Hva forventes av meg? Hva er mitt ansvar? Hvordan ser en vanlig dag egentlig ut? Evren beskriver den første tiden som preget av nettopp dette: å orientere seg, forstå rammene og gradvis bygge oversikt.
Samtidig opplevde han å bli godt tatt imot. Han møtte kollegaer som delte kunnskap, stilte opp og bidro til at han kunne vokse inn i rollen. Det ga trygghet – og mot til å bli værende i det som til tider er krevende.
Samarbeid, tillit og fellesskap
I barnevernsarbeid jobber man tett sammen. Evren forteller om makkerordningen og betydningen av å ha noen å dele ansvar, vurderinger og hverdagsbeslutninger med. Da han startet, var de flere på samme skift, noe som ga rom for samarbeid og relasjonsbygging – også kollegialt.
Planleggingen av dagen, fordelingen av oppgaver og de små justeringene som gjøres underveis, ble en del av et større fellesskap. Over tid vokste tilliten. Ikke bare til hverandre, men til arbeidet de sto i sammen. Det var en tydelig opplevelse av at dette var noe man bar i fellesskap.
Ungdommene – ett møte av gangen
Evren snakker ikke om ungdommene som en gruppe. Han snakker om møter. Om nysgjerrighet. Om å forstå hvem de er, hvor de er i livet, og hva de trenger akkurat nå.
Jobben handler om å finne riktig balanse: når man skal være tett på, og når man skal gi rom. Hvilke sider av seg selv man skal tilby, og hvordan det møter ungdommen på en god måte. Alt dette krever tilstedeværelse – og tid.
For i bunn ligger relasjonen. Det er gjennom relasjonen arbeidet skjer, og det er der muligheten for endring finnes.
Å være nok
Når Evren blir spurt om hvilke egenskaper som er viktige i jobben, er han tydelig. Man trenger ikke perfekte karakterer eller en lang akademisk karriere. Det viktigste er viljen til å være der – og motet til å være seg selv.
Han snakker om å gi av seg selv på en ærlig og ordentlig måte, og om å stole på at det faktisk kan være nok. Det er ikke en rolle man skal spille. Det er et menneske man skal være.
Utvikling også etter ansettelse
Læring stopper ikke når man begynner i jobb. Evren beskriver et arbeidsmiljø der kurs, veiledning og faglig utvikling er en naturlig del av hverdagen. Både digitale tilbud og fysiske samlinger gir rom for ny kunnskap og nye møter på tvers av avdelinger.
Veiledning fra leder og kollegaer bidrar til refleksjon, utvikling og trygghet i rollen. Kompetanse bygges over tid – i praksis.
Fra miljøterapeut til avdelingsleder
I dag er Evren avdelingsleder. Overgangen kom ikke som et mål i seg selv, men som en forlengelse av ønsket om å gjøre en god jobb for ungdommene. Han var opptatt av forbedring, refleksjon og kvalitet i arbeidet – både i relasjon og dokumentasjon.
Å ha erfaring som miljøterapeut gir ham en innsikt han tar med seg inn i lederrollen. Han kjenner hverdagen, situasjonene og kompleksiteten – og det påvirker hvordan han leder andre.
Han trives i rollen. Føler mestring. Og er åpen for å lære mer.
Stolthet og øyeblikk som blir værende
Det som gjør Evren stolt, er å se utvikling hos ungdommene. Å se at det arbeidet som gjøres, faktisk betyr noe – ikke bare her og nå, men videre i livet.
Mot slutten deler han en historie om en ungdom som slet med skole og struktur i hverdagen. Over tid, med stabile voksne rundt seg, skjedde det en gradvis endring. I dag går det fortsatt bra.
Når han ser tilbake, er det minnene som blir igjen: samarbeid, uenigheter, små seire og det å være der – over tid.
Det er disse erfaringene som gjør arbeidet meningsfullt.
Besøk aberia.se