Takknemlighet og kald luft
Jeg er tilbake i Norge. Luften er krisp og kald, og overgangen fra 30 varmegrader er merkbar. Allikevel er det ikke kulden kroppen kjenner mest på. Det er følelsen av takknemlighet.
Takknemlighet for å være født og oppvokst i et land der de fleste goder er en selvfølge. Et land med trygghet, varme hjem og et samfunn som tar vare på oss når vi trenger det. Og bak takknemligheten ligger det bilder av mennesker, lukten av søppel og bål, og smil fulle av håp. Håp om middag på bordet. Håp om å få gå på skole. Håp om tak over hodet.
Vi lever i et samfunn hvor mye aldri er nok. I Kenya møtte jeg mennesker som har lite, men som likevel deler, ler og drømmer. Det som føltes stort og viktig før jeg reiste, oppleves nå som bagateller.
Ekstra sterkt var det å komme hjem like før jul. Midt i Black Friday, julehandel og tilbud som roper høyere enn ettertanken. “Kjøp mer enn du egentlig trenger.” Kontrasten blir så stor, og jeg har fått en veldig viktig påminnelse.
Mat på bordet
Ukene i Afrika har vært fylt med latter, tårer og inntrykk som vil vare livet ut. Jeg kjenner på både stolthet og ydmykhet. Stolthet over å ha en arbeidsplass som velger å støtte små prosjekter som i praksis gjør en enorm forskjell. Og ydmykhet over å få være en del av det og gjøre det mulig.
Prosjektet i Kenya har resultert i nymalte vegger og nye pulter. I tillegg har det gitt flere barn mulighet til skolegang, og lokale snekkere og malere har fått inntekt. Selv om inntekten bare var for en periode, har det hatt stor betydning. Det handler både om mat på bordet og om å bli sett, verdsatt og inkludert.
Small – en hverdagshelt
En viktig person i dette arbeidet har vært Small, eller Zablon som han egentlig heter. Han driver organisasjonen sammen med Julie. Han har vært vår kontaktperson, og har gjort at vi har følt oss så ivaretatt i hele perioden vi har vært i Kenya. Han har hjulpet oss med alt fra å få tilgang på internett til kontakt med den lokale maleren, men viktigst av alt, han har sendt meldinger for å sjekke inn underveis. Både med prosjektet og oss. Small bor i Oslo i dag, men vokste selv opp i slummen i Kenya. Han kjenner begge verdener, og har minnet oss på hvor viktig det er å stole på lokale krefter, lytte og samarbeide. Small er et levende bevis på at endring er mulig, selv når utgangspunktet er vanskelig.
Aldri gi opp
Et av Aberias prinsipper er «Aldri gi opp». Det prinsippet har fått en helt ny betydning for meg etter denne reisen. For her nede handler det om å møte opp. Om å gjøre det man kan, med det man har, dag etter dag, selv med små marginer og trange rammer.
Jeg reiser hjem med flere spørsmål enn svar. Men også med en trygghet i at jeg gjerne vil gjøre noe lignende igjen. Jeg tror ikke jeg kan redde verden – men jeg har sett hvor mye små handlinger faktisk betyr. Alle kan gjøre litt.
Når hverdagen har begynt og vi har blanke ark inn i det nye året, håper jeg vi kan stoppe litt opp og kanskje stille oss spørsmålet: Hva er egentlig viktig? Og hvordan kan vi være litt mer rause? Både med tiden vår, med oppmerksomheten vår og med hverandre?
For håp er ikke noe man gir – håp er noe man bygger. Og det må vi gjøre sammen.
Besøk aberia.se