En venn som jobbet i Aberia ble starten på drømmejobben som miljøarbeider for en 18-årig bruker med mild psykisk utviklingshemming. Sammen elsker de å være aktive, og drar på alt fra klatring og svømming til kino, dans og turer.
Fra Netflix til medlever
Alexander vokste opp i Halden, men flyttet til Oslo som 18-åring for å begynne på musikkhøyskole. Men, som ung kan livet fort ta nye vendinger, og planer endres. Derfor ble det først Litauen for å jobbe på hovedkontoret til Uber, før han senere fortsatte til Amsterdam for en jobb hos Netflix.
– Året før koronaen kom flyttet jeg tilbake til Norge. Først et kort stopp i Halden, før kjæresten min og jeg flyttet til Oslo, der jeg begynte som miljøarbeider i Aberia.
– Det var veldig tilfeldig; En venn av meg jobbet i medleverturnus i Aberia, og jeg syntes det hørtes interessant ut. Så jeg begynte først som tilkallingsvikar, så et halvt år på en annen bruker, før jeg kom over til han jeg er hos nå. Mye fordi jeg fikk så god kontakt med familien hans, som vi gjør mye sammen med. Vi blir jo som en blanding av kompiser og familie når vi er så mye sammen – tre eller fire døgn av gangen.
Dekket av tatoveringer
Alexander synes der han kommer gående; Høy og full av tatoveringer, også i ansiktet og oppover det barberte hodet. Noen kunne kanskje tenke at det kan se skummelt ut, men det tar aldri mer enn et par sekunder før ansiktet sprekker opp i et smittende smil og en god latter, og et lunt blikk som ikke kan skremme noen.

– Jeg tenker jo at det at jeg ser annerledes ut er en fordel for brukeren. Det trekker fokuset bort fra han, om han for eksempel har noen tics eller annet som folk kan reagere på, fortsetter han.
Men, selv om utseendet kan få deg til å tro noe annet, lever Alexander et rolig liv, har to chihuahuaer og tilbringer fritiden med kjæresten sin og venner på kafé. Musikk er også en stor del av livet hans.
– Jeg spilte i noen band i Halden i yngre dager – da innen punk. Så fikk jeg mer sans for house-musikk, før det var beats som tok over. Tjente gode penger på å produsere det hjenmme på gutterommet. Jeg produserte også skiva til Alexander Solberg, som ble nominert til Spellemann.
Å tatovere seg begynte han med da han var 18, og ble fort hektet – som hele han vitner om.
Mistet broren
Da koronapandemien rammet, fikk det katastrofale følger for familien til Alexander.
– Broren min, Bjørn Øyvind, hadde akkurat fylt 18, og som ungdom flest hadde han lyst til å finne på ting med venner. Men alt var jo stengt, og de fikk ikke samle seg i store grupper. Gjorde de det, ble de truet med bøter. Derfor søkte de til steder å samles der ingen kunne se dem, langt ute ved sjøen. For å komme dit måtte de passere et bratt heng. På vei hjem igjen etter en hyggelig tur med bål og vennene, tråkket han feil og falt ned skrenten – et fall på 20 meter. Han døde dessverre på sykehuset dagen etter.
– Vi hadde lagt planer om å være sammen uka etter dette. Det var veldig tungt.

Alexander føler at hendelsen har gjort ham mer motivert til å gjøre en forskjell i arbeidet sitt, og aldri gi opp om det oppstår utfordrende situasjoner i jobben.
– Jeg føler jeg har mer behov for brukerne enn de har for meg, og det gir meg ekstra motivasjon til å fortsette, forklarer han.
Tett samarbeid med brukerne
I jobben jobber han med en 18-åring med mild psykisk utviklingshemming og autisme, som ikke er så glad i å prate. Unntaket er om samtalen dreier seg om mat, som han er veldig interessert i. Aktiviteter som svømming, klatring og disco er en del av hverdagen.
– Vi lager ofte lunsj sammen. I begynnelsen av mine tre eller fire døgnsturnus tar vi gjerne en time for å lande litt, hører på musikk eller går en tur. Familien hans kommer ofte innom, og vi lager ukemeny sammen, sier Alexander.
– Han trenger en energisk fyr som meg, som matcher hans energinivå og som drar han litt i gang. Vi får et veldig nært forhold og er som kompiser, og noen ganger er jeg mer som en forelder.

Utdannelse og videreutvikling
Selv om Alexander ikke har formell utdanning innen feltet, har han fått mye læring gjennom kurs i Aberia.
– Jeg har hatt kurs både før jeg begynte og omtrent en gang i året. I tillegg bruker vi ulike nettbaserte læremidler, kurs og webinarer. Jeg lærer også mye fra de andre jeg jobber med, som er utdannet innen feltet – som for eksempel vernepleiere, pedagoger eller miljøterapeuter. Det fungerer som en verktøykasse for meg, og får meg stadig til å tenke på andre måter, sier han.
Fremtidsutsikter
Alexander er klar på at han ønsker å fortsette i dette yrket.
– 100 prosent, det er dette skal jeg drive med! Før har jeg drevet mye med data og kontorarbeid, men dette er givende, og jeg vil gjøre dette lenge. Også måten det er lagt opp på, med en uke fri mellom hver vakt. Det gir muligheter for å finne på mye annet på fritiden.
Gjennom arbeidet i Aberia får Alexander brukt sin energi på en positiv måte, og han setter stor pris på å kunne bidra til å skape et trygt og inkluderende miljø for de han jobber med.