fbpx
Misto Dobra

«Dette gjør vi gjerne igjen!» Førjulstur til Misto Dobra.

I april i fjor dro en gjeng fra NHC Group ned til Misto Dobra, som ligger i Tsjernivtsi i Ukraina, på besøk. Misto Dobra kalles «godhetens by» og er en non-profit-organisasjon som ble opprettet av Marta Levchenko. Det ble startet som et senter for voldsutsatte kvinner og barn.

Du kan lese mer om reisen i april her, og høre på podcasten «Velferdspodden» nr. 44: Om Ukraina-prosjektet og Misto Dobra. Du finner den blant annet på Spotify.

På tur til godhetens by

I november reiste Theoline Hagelund (miljøarbeider i Aberia Omsorg AS) og Johan Ragnar Holand (miljøarbeider og hovedverneombud i Aberia Ung AS) til Misto Dobra. I 2023 ga vi julegaven i Aberia og Aurora til barn og ansatte/frivillige ved barnehjemmet i «godhetens by». Johan og Theoline ble sendt av gårde i en fullstappet varebil med tilhenger, for å overlevere nødvendig utstyr. Fra april til november har organisasjonen vokst enormt, blant annet på grunn av hjelpen de har fått av oss i Norge. Nye bygg har blitt ferdigstilt og uteområder har blitt utviklet.

Forberedelser til turen

De reisende har brukt mange timer i forkant på å planlegge hvor mye de kan ha med seg, planlegge selve reiseruten til hver minste detalj, til og med risikovurdering har blitt gjennomført. Johan pakket ferdig bil og henger med en ungdom fra en avdeling i øst, de brukte to dager på dette før de dro på kornmottaket i Moss for å veie bilen og hengeren for å ikke overstige vektgrensen. Da var det 20 kg til gode, det var litt lite for to mennesker med minimalt med bagasje. Da måtte de bli kreative og krympe selve bilutstyret, for varene i bilen måtte være med. Det gikk i orden til slutt, og de kunne starte på selve turen. 4 november kjører Theoline og Johan til grensa på Svinesund med nesten ingen drivstoff på bilen, dette for å veie minst mulig når de kjørte over vekten hos tollstasjonen. Det skulle vise seg å være en god strategi. Men de møtte på problemer allerede ved den første grenseovergangen. Der ble de avvist. Papirene var ikke i orden.

Theoline sier at det var en frustrert Johan som kom tilbake i bilen etter å ha vært inne på tollstasjonen. Han var jo så sikker på at han hadde alle nødvendige papirer og at han hadde gjort alt riktig. Skulle reisen ta slutt før den i det hele tatt hadde begynt? De hadde jo ikke kommet seg ut av Norge en gang! Johan puster ut og begynner å ringe rundt for å finne en løsning. Men de har ikke tid til å vente, de skal rekke en båt i Karlskrona, de hadde et stramt tidsskjema. Johan sjekker nettsidene til tollvesenet en gang til og er sikker i sin sak, han marsjerer rett inn på tollstasjonen, han skal snakke med sjefen. Han vant kampen og kom ut i bilen med et stort smil hvor Theoline ventet spent, papirene var stemplet og de kunne puste lettet ut og kjøre videre. Nå har de 10 timer i bilen før neste stopp. Hva skal de gjøre i 10 timer? Jo, det ble språkopplæring via app, sier Theoline. De kunne jo ikke snakke ukrainsk, så de måtte tilegne seg litt kunnskap. Mobil språkopplæring og masse snacks, sier de og ler.

De forteller engasjert om ulike tollstasjoner de har vært igjennom og hvem de har møtt på sin vei. Det har vært både grinete og hyggelige tollbetjenter, men de får stadig stempel i papirene sine og kan kjøre videre. Johan har gjort et godt forarbeid for at de skal slippe venting ved grenseoverganger, og nå ser han at det virkelig lønte seg. De møter en gjeng fra Røros som er i samme ærend, og de er ikke like heldige. Den gjengen har ikke forberedt seg godt nok og ender med å bruke 4 dager ved en grenseovergang. Etter mange timer på veien kommer Johan og Theoline seg over til Ukraina, og de innser at de har kommet til en helt annen verden. Et land i krig. Det er sandsekker langs veier, veiene er ikke av god standard. De kjører forbi kontrollposter med soldater. Soldater som øver, og soldater som vokter, det er mange inntrykk. De ankommer Tsjernivtsi på kvelden og kjører direkte til Misto Dobra. Det er mørkt ute, så de får ikke sett så mye av området.

Varm velkomst

Det er fortsdatt noen barn som er våkne som de får hilse på, de er veldig nysgjerrig på hvem de har fått besøk av og hva de har med seg. De blir godt tatt imot av Lila og noen andre voksne som hjelper de og tømme tilhengeren. Det forrige besøket fikk også møte Lila, hun har ansvaret for å koordinere hjelp ut til andre trengende utenfor Misto Dobra. De får servert middag selv om det er sent. Johan og Theoline kjører sent inn mot sentrum til hotellet de skal bo på.

Neste dag gleder de seg til å se mer av barnehjemmet, og alle som er der. Før de kommer dit ser de at byen er fin med mange gamle bygninger, men det er tydelig at landet er i krig. Det er ikke fokus på vedlikehold, brosteiner mangler i gatene og veien er vanskelige å kjøre på. Når de kommer inn gjennom portene til barnehjemmet Misto Dobra er det som å komme til en annen verden, sier Johan. Theoline ser at det er ekstremt ryddig og renslig overalt. Og fine bygninger som er godt tatt vare på. De som er på barnehjemmet er mødre og barn som kommer fra en vanskelig livssituasjon, foreldreløse barn, barn som har blitt skadet i fronten, hunder som ikke har et hjem og barn som har bodd på andre barnehjem ved fronten. Det er ansatte der, men også frivillige. Mødrene som bor der har arbeidsoppgaver på området. De tar godt vare på hjemmet sitt og arbeidsplassen sin. Theoline sier at hun ser en kvinne som går på gårdsplassen og feier brosteinene, hver dag. De får også høre at de skifter sengetøy hver dag for å unngå sykdom og smitte. Siden de ikke har tilgang på legehjelp konstant så er det viktig at alle holder seg frisk.

Når de ser området i dagslys er de enige om at det er en nydelig plass de har bygd opp der. Det er malerier på veggen som er malt av en ukrainsk kunstner. De får omvisning inne i bygningene. Theoline sier at det er tydelig at de har tenkt på barnas beste og funksjonalitet når de har innredet rommene. Det siste tilskuddet er en vinterhage som er pyntet med sommerfugler i taket. Her kan barn som er sengeliggende og som ikke kan være ute, trilles inn med sykesenger og få en opplevelse av at de er ute.

Et av barna har problemer med lungene. De har akkurat åpnet en sykehusavdeling, men mangler midler til ansatte. De får se denne jenta som ligger så tålmodig på en benk og leker med en leke, samtidig som hun får behandling av en fysioterapeut slik at hun skal få puste bedre. En annen jente som er så syk at hun bare kan oppholde seg på et rom, har fått et skikkelig jenterom med rosa ting og til og med en kattunge som skal holde henne med selskap.

Lila og en vakt tar med seg Theoline og Johan til et statlig barnehjem i nærheten. Der skal de levere en seng og litt utstyr de har til overs. De er der hver 14 dag for å levere overskudd av ting de har fått inn.

De møter direktøren utenfor, og han gir dem en liten omvisning inne. Dette er et barnehjem hvor det bor en del psykisk utviklingshemmede barn. Det er 47 barn på huset, og to voksne. De får se en forfallen bygning. Det er store sovesaler, og alle rommene har hengelås på dørene. De ansatte låser seg inn med barna om natten for å ha kontroll på barna, det er altfor mange barn der i forhold til antall ansatte.

Store kontraster

Det blir en stor kontrast og se forskjellen på et statlig barnehjem og et privat-eid barnehjem som Misto Dobra er. De kommer til et rom hvor det er ca 25 barn og en ansatt. Kvinnen som jobber der har hendene fulle med å holde barna aktive, hun danser og leker med de i tur og orden. Theoline sier hun ble mektig imponert over kvinne som aktiviserte alle disse barna helt alene. Så blir Theoline dratt inn i rommet av noen barn, hun får klemmer og de vil danse og leke med henne. Direktøren blir bekymret for at Theoline skal bli redd, men Johan forsikrer han om at dette takler hun helt fint. Og det gjør hun, hun er jo tross alt en miljøarbeider i Aberia.

De kommer seg tilbake til Misto Dobra og setter seg ned for å reflektere litt og snakke om hva de har opplevd. Da blir de oppmerksom på en mann som jobber der, han går rundt omkring sammen med et barn og en hund. Mannen lærer barnet å gi hunden godbiter og kos. De pusler puslespill, hunden er rolig og ligger pent ved siden av og ser på. Det er nok mye terapi i en hund.

Det er helt utrolig å se det lille samfunnet de har bygd opp. De har til og med sin egen brannbil, ambulanse og rettsvesen. Det er to advokater der som hjelper kvinnene med skilsmisser og rettsaker. De er selvberget og belaster ikke landet sitt som allerede er i en presset situasjon. Det er fantastisk og se at vi har bidratt med at det skal bli så bra her. Theoline må innrømme at hun har felt noen tårer på denne turen, det ble så mange inntrykk, sier hun. De er begge enige om at det har vært en berg og dalbane følelsesmessig, hele følelsesregisteret har vært brukt på denne turen, sier Johan. «Æ drar telbake når som helst» sier Johan på godt nordnorsk. Da kommer det momentant fra Theoline «JEG OG». De er enige om at det var en magisk tur, og de har lært masse.

En oppsummering av turen

Jeg måtte jo selvfølgelig avslutte med å spørre om hvordan de har hatt det i en bil sammen i så mange dager. Hvordan gikk det ut over relasjon? Lærte de noe om hverandre? De kjenner hverandre fra før gjennom jobb, siden begge er ansatt i Aberia. Theoline sier det ble mye «gul bil» (en lek hvor man skal rope «gul bil» og gi et vennlig dytt på sidemannens arm når man ser en gul bil). Det ble fort kjedelig, og noe måtte de jo finne på. Det var overraskende mange gule bilder på veien mot Ukraina. De ler godt når de forteller at begge hadde vel litt blåmerker etter den leken. Det ble tidvis skummelt sier Johan, og mener det burde blitt tatt med i risikovurderinga, humrer han. Han anbefaler ikke å leke «Gul bil» på en så lang tur. Theoline sier oppstemt «vi har ikke krangla faktisk», bare litt frustrasjon av og til. Det har vært skravling, musikk på full guffe, stillhet og latter. Johan sier de har forskjellige måter å rase fra seg på, han har hatt sin dose med punkrock, Theoline har hatt sine perioder med ADHD-utbrudd. Blant annet klistrer hun post-it lapper over hele bilen for å underholde seg selv. Jeg spør om de ikke ble irritert på hverandre under turen.

De nøler og sier at de hadde det egentlig ganske greit på tur sammen. Theoline sier at Johan blir fort irritert i trafikken, og har et hint av «road-rage». Johan må si seg enig, han syns folk kjørte uforsiktig, da ble han irritert. Han sier at den oppdagelsen om seg selv overrasket også han selv, han har ikke opplevd det tidligere. Selv om de kjenner hverandre fra før, så tar man på seg en rolle når man er på jobb. De syns at det å bli bedre kjent med hverandre var et fint utfall av denne turen. De er også enige om at det beste med denne turen er å få være et bidrag til disse barna, til fremtiden, gi de et håp. La de få ha tørre bleier, leker, en mest mulig vanlig hverdag. Her får barn være barn, sier Theoline. Johan sier det er så enormt stort at alle vi ansatte i Aberia og Aurora kunne gi vår egen julegave til noen som trenger det mer. Både han og Theoline vil takke for at de har fått denne muligheten, og de håper vi får den muligheten igjen.

Theoline og Johan

Under denne samtalen med Theoline og Johan får jeg se mange bilder og videoer som viser inntrykkene de hadde på turen. De avslutter med å vise meg en video fra byen de bodde i. Hver dag stopper hele byen opp på et fast tidspunkt i noen minutter, for å hedre de falne i krigen. Trafikken stopper opp, mennesker på gata stopper opp. Noen er stille, noen gråter. En melankolsk melodi blir spilt på høyttalere overalt. Så kommer det en kort tale hvor alle blir bedt om å holde sammen i denne vanskelige tiden. Dette blir etterfulgt av kirkeklokker og en sang før alle går tilbake til hverdagen.