Mens mange unge single er opptatt av dating, tv-serier og selvrealisering, bruker Silje all sin tid til lek, tilrettelegging og ferdighetstrening sammen med sin autistiske fostersønn på 4 år. Begrepet egentid husker ikke Silje lengre betydningen av.
Det første som slår deg når du kommer inn i Siljes leilighet er at her må det bo en pedagog. En dedikert en. På veggene henger det ulike bilder og symboler. Symboler som gir støtte for påkledning, bilder for å velge aktiviteter og en tavle som viser dagens gjøremål.
Planter, pynteputer og dyre vaser er byttet ut med leker som stimulerer til kreativitet, utforskning og læring. I gangen henger det en huske, på soverommet står det en ballbinge og på stua finner du kulebaner av alle slag. «Simen elsker å trille kuler, både store og små. Det er omtrent den eneste aktiviteten han kan leke helt selvstendig med, så kulebaner må til slik at jeg får laget mat eller ryddet litt»
Simen har bodd hos Silje i snart 1 og et halvt år, hadde han kunnet snakke ville han sagt at han ikke kunne ha hatt det bedre. Simen er superfornøyd med sin fostermor og stråler som en sol når han er sammen med henne. Ingenting er bedre enn å leke med mamma Silje.
Er du et supermenneske eller rett og slett bare litt gæren?
Jeg er ikke noe supermenneske sier Silje bestemt, men sikkert litt gæren. Det kan nok de fleste som kjenner meg skrive under på. Jeg kan være både spontan og impulsiv. Men valget om å være fostermor kom ikke over natten. Jeg hadde tenkt ganske lenge på det.
Hva fikk deg til å tenke på å bli fostermor da?
Jeg har alltid hatt hjerte for de som strever med livet. Ønsket og drømmen om å gjøre noe for de ekstra sårbare barna har vært der lenge, men det har endret litt form og fasong med årene. Det startet vel i 13 års alderen etter å ha lest boka Gatebarnas engel. Da bestemte jeg meg for å starte opp et barnehjem i Brasil. I løpet av årene har vel den planen moderert seg litt, så det å bli fostermor er en ganske så mild og mer overkommelig variant av den drømmen.
Silje er utdannet spesialpedagog og har jobbet både med barn og ungdom. Gjennom jobben har hun erfart at hun er tålmodig og kan tåle å stå støtt sammen med barn som strever. Siljes mor og stefar var beredskapshjem i noen år, og hun hadde derfor en viss peiling på hva jobben ville gå ut på.
Hvilke reaksjoner får du når du forteller at du er fostermor?
Jeg får ulike reaksjoner. Noen forteller at det er noe de har tenkt på selv eller ønsker å gjøre en gang i fremtiden – at det virker givende og fint. Noen blir sjokkerte og skjønner ikke hvordan jeg har havnet der Mange sier at «det er så fint at noen orker å ta på seg en sånn oppgave», litt som om det er en byrde å være fosterhjem. Jovisst kan det være krevende, men det er heldigvis flest solskinnsdager!
Siljes familie og venner var skeptiske i starten, det er jo et valg som endrer livet og hverdagen ganske brutalt. Likevel opplevde Silje at de var skeptiske fordi de skjønte hvor mye det ville koste, og at de var redde for at hun ikke skjønte hvor mye det kom til å kreve.
Jeg visste hele veien at det lå omsorg i de kritiske spørsmålene, og jeg er glad for at de var ærlige med meg. Det gjorde at jeg tok noen ekstra runder med meg selv og fikk tenkt gjennom hva det faktisk innebærer å ta på seg en sånn oppgave. Selv om mange var skeptiske I starten har Silje i etterkant utelukkende fått støtte for valget sitt.
Hva er best og hva er mest krevende med å være fostermor?
Det beste med å være fostermor er følelsen av å være betydningsfull for et barn som virkelig trenger deg. Det føles meningsfullt og viktig. Også er det kjærligheten og gleden man får tilbake når relasjonen utvikler seg og blir sterkere for hver dag som går. Det er klart at jeg kan bli både sliten, fortvilet og lei, men når Simen smiler ler og er glad glemmes de tunge stundene fort.
Noe som kan være krevende er at det er mye jeg ikke vet og forstår, nettopp fordi barnet mitt har en historie «før oss». Jeg klarer ikke alltid å tolke signalene eller følelsesuttrykkene hans, og det kan være fortvilende. Å ville hjelpe uten å helt få det til føles vanskelig.
Vi hører jo ofte -og mange har også erfart at det er slitsomt å være aleneforeldre. Hvordan er det å være alenemor til en liten gutt med autisme?
Å være alene som fostermor har både fordeler og ulemper tror jeg. I vårt tilfelle har det vært positivt med tanke på at vi kom raskt inn i faste rutiner og en god rytme i hverdagen. Det er forutsigbart og enkelt å lære hverandre å kjenne når man ikke blir «forstyrret» av andre. Simen vet hva jeg forventer og jeg lærer fort å tolke Simens ønsker og behov. Jeg tør å påstå at vi har en ganske harmonisk hverdag nettopp fordi det bare er oss to. Samtidig er det jo krevende på den måten at jeg må stå i alt alene. Av og til kan jeg savne noen å dele hverdagen vår med noen, bare de helt vanlige tingene liksom.
Hvem kan du støtte deg på når du trenger det da?
Jeg har en stor og raus familie, noe som var avgjørende da jeg tok valget om å bli fostermor. Vi har også hele veien hatt trygge støttespillere i både i barnevern, barnehage og kommunen. For meg som er alene har det vært veldig verdifullt med den oppfølgingen jeg har fått fra Aberia, der veileder Guri kommer hjem til oss og blir kjent med oss som familie. Det er godt å kjenne på at det er noen som holder i trådene, og at det alltid er noen som kjenner oss såpass godt at jeg kan stille spørsmål eller drøfte uten å forklare så mye.
Silje forteller at hun føler seg heldig som har flere rundt seg, det er trygt å alltid har noen å gå til når hun er usikker eller synes ting er vanskelig.
Savner du ikke friheten da? Å være ung fri og gjøre akkurat hva du vil?
Silje ler. Nei, det savner jeg faktisk ikke. Jeg tror jeg har gjort et lurt valg ved å velge noe som binder meg og holder meg litt fast. Hvis ikke vet jeg aldri hva jeg kunne funnet på! Før hadde jeg så mange ideer og impulser at jeg ikke klarte å holde følge med meg selv engang. Men jo, jeg kan savne det å bare stikke en tur til ei venninne en kveld, ta ei natt I hengekøye eller dra på fjelltur ei helg. Men det å være ung og fri og ha alle muligheter i verden- nei, det er bare slitsomt.
Som fostermor har Silje sagt ja til å være der for Simen så lenge han trenger henne, og det vil han nok gjøre i mange år framover.
Så hva tenker du om fremtiden?
Hvem vet, Silje smiler. Kanskje et barn til?
Kommer det flere inn i livet mitt må de ta Simen med på kjøpet. Nå er det Simen og meg, og det trives jeg godt med. Om jeg skulle treffe noen jeg ville inkludert i livet vårt, er det en ting som er viktigere enn alt annet. Han må kunne lage middag. Det er det nemlig det kjedeligste jeg vet.
Guri Hauge Andresen
Aberia, Familiehjem
Besøk aberia.se